Sorg er betegnelsen på de reaksjonene etterlatte kan få etter å ha mistet noen de var nært knyttet til. I dette heftet betegner sorg alle de måtene tap av barn virker inn på den enkelte av foreldrene og på forholdet dem imellom. Dette omfatter: 

  • den enkeltes opplevelser og uttrykk for tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og handlinger 
  • de forandringene som skjer i kommunikasjon og samhandling de to imellom, og 
  • deres forsøk på å takle situasjonen de er i, både hver for seg og sammen 

 

Tapsopplevelser medfører både belastninger og utfordringer som den sørgende må forsøke å tåle og takle. Dette krever aktiv innsats over lang tid, og vi kaller dette sorgarbeid. Når vi her skal rette oppmerksomheten mot parforholdet, må vi også se på det sorgarbeidet foreldrene må gjøre sammen. Det sorgarbeidet som ikke består i ens egne eller partnerens reaksjoner, men de belastningene og utfordringene parforholdet utsettes for i løpet av sorgprosessen. Disse utfordringene har ofte bakgrunn i at partene reagerer forskjellig og har ulike behov. 

Sorg har utgangspunkt i forskjellen mellom det som er og det som skulle ha vært; på den ene siden alle håpene, forventningene, planene og ønskene som foreldrene har knyttet til barnet, og på den andre siden den brutale virkeligheten som har knust alt dette. Sorgen trekker vår oppmerksomhet mot barnet som er borte. Mange av forventningene til barnet har foreldrene utviklet sammen, og de har derfor en felles forståelse av ”det som skulle vært”. Men hver av foreldrene har også sine egne personlige tanker og følelser om hva barnet skulle bli eller bety for dem. De har dermed ønskebilder av barnet som delvis er felles mens andre kan være helt personlige og kanskje forskjellig fra partnerens. Mye av dette kan de ha tenkt lite over på forhånd, mens det blir veldig viktig etter dødsfallet. Det kan være en stor utfordring å utvikle åpenhet og toleranse for ulikhetene som kommer fram i denne prosessen. Ikke alle forsøkene på å mestre sorgens utfordringer fører til gode løsninger. Selv om innsatsen er stor kan foreldre ”kjøre seg fast” eller bli ”gående i ring” i sine forsøk på å skape mening, gjenskape håp og framtidsperspektiver, og å forsøke å gjenerobre trygghet og forutsigbarhet i sitt eget og i deres felles liv. Det kan være avgjørende i hvilken grad foreldrene klarer å uttrykke sine tanker, følelser og andre reaksjoner, og hvor godt de får til å snakke sammen om dette.