Sorgopplevelsen er veldig personlig og har bakgrunn i mange forhold, blant annet den konkrete opplevelsen av å miste barnet, hva barnet betydde for den enkelte, foreldrenes tidligere erfaringer med tap, deres personlighet og mestringsstil, og hva som preger den situasjonen de befinner seg i etter dødsfallet. Videre henger selve tapsopplevelsen også i stor grad sammen med hvordan dødsfallet skjedde; om det var forventet eller skjedde helt plutselig, i mors liv eller etter å ha levd en stund, om foreldrene var til stede, om de var aktive eller passive i situasjonen eller om de på noen måte var delaktig i at det skjedde. 

Hvis dødsfallet skjer plutselig, uventet og dramatisk og foreldrene er til stede, kan det i seg selv innebære så sterke belastninger, i tillegg til selve tapet, at sorgprosessen blir komplisert. Dersom dødsfallet skjedde i en bilulykke der foreldrene var involvert og ikke lyktes i å redde barnet, eller om de selv kjørte bilen, kan de i tillegg til opplevelsen av å miste barnet også ha sterke inntrykk fra hendelsen. Det kan skape følelse av maktesløshet, over å ha sviktet sitt barn, eller følelse av skyld for det som skjedde.

Dersom opplevelser knyttet til selve hendelsen gjør at foreldrene må streve med sterke bilder og vanskelige følelser i tillegg til selve tapet, kan sorgarbeidet bli spesielt vanskelig. Tapsopplevelsen preges også av hvilket forhold foreldrene hadde til barnet, hvilke forventninger og håp de knyttet til det, og hvor enkelt eller komplisert forholdet var. Om dødsfallet skjedde under graviditeten eller fødselen, opplever særlig mange kvinner å ha skyld- og skamfølelse. Mor plasserer ofte skylden for dødsfallet på seg selv og følelsen av å ikke ha mestret oppgaven som barnets beskytter, kan gi mor (og far) skamfølelse. Det oppleves skamfullt å ikke kunne føde et levende barn og gir kvinnen en følelse av å være ”et halvt menneske” (1). 

Den vordende mor og far har ulike relasjoner til sitt ventende barn, noe som igjen kan få store konsekvenser for hvordan de reagerer når barnet dør. Ulike opplevelser og reaksjoner hos foreldrene kan være vanskelig å forstå eller akseptere for den andre. Mor har gjerne mer nærhet til det ufødte barnet i kraft av å ha gått gravid, mens far kan være mer distansert. Det at barnet ikke har identitet overfor andre kan også gjøre tapsopplevelsen vanskelig; opplevelsen av å skulle forsvare sine reaksjoner overfor sitt sosiale nettverk er energitappende. 

Hvis barnet hadde levd en stund, kan ulike forhold prege tapsopplevelsen og sorgen.  Dersom for eksempel relasjonen til barnet var preget av avstand eller uløste konflikter, kan dette bidra til å gjøre sorgarbeidet vanskelig. Mens mange mødre kan ha et nært forhold til veldig små barn, forteller mange fedre at de utvikler en tilsvarende nærhet først senere. Denne forskjellen kan danne utgangspunkt for at de opplever tapet og sorgen forskjellig og at kommunikasjonen dem i mellom utfordres. 

Tidligere erfaringer med tap og sorg kan også ha stor betydning for hvilke forutsetninger foreldrene har for å mestre tapssituasjonen. Dersom de har opplevd nære tap tidligere og sorgen over dette ikke er blitt tilstrekkelig bearbeidet, kan den gamle sorgen aktualiseres på nytt. Fortvilelsen og maktesløsheten kan oppleves ekstra tung, og de kan ha behov for å unngå å kjenne på sorgen. Det å ha mestret tidligere tap på en god måte, kan imidlertid gjøre at de er tryggere og sikrere i møte med sorgen. 

Det er også av betydning for sorgprosessen om foreldrene har andre barn å ta vare på etter dødsfallet. Sorg og krise krever stor oppmerksomhet både hos voksne og barn. Det kan kjennes vanskelig å skulle være til stede for og støtte andre barn når en selv er tappet for energi og overskudd. På samme tid forteller foreldre om hvordan nettopp barna har vært drivkraften til å skulle mestre tapet: Barn trenger oppmerksomhet, og det er nødvendig og viktig at hverdagslige rutiner gjenskapes. Slik kan barnas behov gi foreldre en grunn til å stå opp om morgenen og opplevelsen av at man likevel har noe meningsfylt å leve for.

Foreldrenes personlighet, deres måte å forholde seg til andre på, i forhold til nære og vonde opplevelser, kan variere. Noen er åpne og meddelsomme om de innerste følelsene og tankene, mens andre er mer lukket. Noen har en optimistisk livsholdning mens andre er mer pessimistiske. Dette kan ha stor betydning for måten de gjennomlever sorgen på. Foreldrenes alder, livssituasjon, eventuelt andre barn og religiøse tilhørighet kan også ha betydning for hvordan de tenker og reagerer på å miste et barn. Støtte og omsorg fra familie, venner, naboer og kolleger er av avgjørende betydning for mulighetene til å bearbeide sorgen. Foreldre kan ha veldig forskjellige erfaringer på alle disse områdene og dermed vil de ha ulike utgangspunkt for egen sorgprosess. Dette vil påvirke både overskuddet og forutsetningene for å kunne møte partnerens sorg og mulighetene for å håndtere utfordringene de møter som par.