De forskjellene som er nevnt her viser et typisk mønster når vi sammenligner grupper av menn og kvinners opplevelse av og uttrykk for sorg. Dette er en sterk forenkling av virkeligheten og ikke gyldig for hver enkelt kvinne og mann. Noen menn håndterer sorgen på måter som ligner det mønsteret som er typisk for kvinner, mens noen kvinner håndterer sorg på måter som er mer vanlig for menn. De fleste studier av kjønnsforskjeller har fokusert på menn og kvinner fra heterofile par. Blant lesbiske og homofile par vil man finne tilsvarende forskjeller uten at det kan knyttes til den enkeltes biologiske kjønn.

Vanligvis vil foreldrene etter en tid innta roller i forhold til hverandre. De kan følge det typiske mønsteret som er antydet her, eller de kan avvike fra dette. Noen bytter helt om på rollene, mens andre skifter mellom ulike roller i løpet av sorgforløpet. Sorgopplevelsen varierer fra å være intens og tung i enkelte perioder og lettere i andre perioder. Ofte justerer paret seg etter hverandre slik at den ene trøster når den andre gråter. Over tid vil de gjensidig balansere i forhold til hverandre. De begrunner ofte dette med at det beskytter dem mot opplevelsen av kaos, uforutsigbarhet og hjelpeløshet som ville bli resultatet dersom begge skulle variere uavhengig av hverandre (11). Noen kvinner gir uttrykk for at det først var da mannen ”brøt sammen”, og ikke lenger var “sterk”, at de var i stand til å hente frem en styrke de ikke visste de hadde. De opplevde det som svært positivt å få muligheten til å støtte partneren og også å oppleve at han ikke var ”sterk” hele tiden. Samtidig opplever mennene det som godt å slippe litt av ansvaret og å kunne gi uttrykk for reaksjonene, maktesløsheten og fortvilelsen.