Foreldre som mister barn trenger å få informasjon og kunnskap om at det er ulike måter å gjennomleve sorg på. Det er store forskjeller i reaksjoner og tempo i sorgprosessen. Det er også til dels klare kjønnsforskjeller i måten menn og kvinner sørger og mestrer tapet på selv om en god del menn og kvinner ikke kjenner seg igjen i typiske ”kvinnelige” og ”mannlige” reaksjonsmønstre. De sørgende trenger informasjon om vanlige problemer som kan oppstå i parforholdet når det gjelder kommunikasjon, nærhet og seksualitet. Dette kan være avgjørende for at de skal kunne tåle belastningene og finne løsninger på utfordringene de utsettes for etter tapet av et barn. Foreldre som mister barn bør få skriftlig og muntlig informasjon om menns og kvinners ulike måter å sørge på, og hvordan dette innvirker på familieprosesser, nærhet og seksualitet (2). Dette bør skje innen to uker etter dødsfallet, men ikke før etter at den første sjokkfasen er over (6). Videre bør de få tilbud om oppfølgende samtale enten med kvalifisert helsepersonell, eller med andre som er kvalifisert til å møte mennesker i sorg. Dette både for å gi medisinsk og annen faglig informasjonen, men også for å finne ut hva paret trenger av sorgstøtte på sikt. Mange trenger lang tid på å forstå og akseptere det som har skjedd. Gode samtaler er god hjelp på veien. 

Foreldres første møte med helsepersonell/hjelpepersoner etter å ha mistet sitt barn, vil for de fleste være preget av følelsesmessig kaos. Sjokk og uvirkelighet preger oppmerksomheten. Få er i stand til å vite hva de trenger å spørre om, og det er lite sannsynlig at mer enn bruddstykker av svarene oppfattes. Mange vil takke nei til videre oppfølging uten å ha forutsetning for å vite hva de trenger på et senere tidspunkt. Terskelen for å be om hjelpen de tidligere avslo, vil for de fleste være for høy og overskuddet ofte for lavt til å ta et slikt initiativ. Det er derfor viktig at personen de møter vet noe om hva de trenger og tilbud om oppfølging må gjentas fordi behovene endrer seg over tid. Selv om paret takker nei til et nytt møte, kan det for eksempel tilbys en samtale via telefon på et senere tidspunkt. Avtal gjerne når oppringningen skal finne sted. De bør også gis skriftlig informasjon om hvor de kan søke videre hjelp av både profesjonell art og i form av likemannsstøtte (kontakt med andre etterlatte).