En sentral del av parforholdet er seksualiteten. Mange som mister barn, opplever i perioder vanskeligheter med denne delen av samlivet. Samtidig er det få foreldre som har mistet barn som møter hjelpere som tar opp spørsmål om seksualitet, og nesten ingen opplever at dette berøres av venner og familie. Det er viktig at foreldre som er i sorg, får informasjon og muligheter for å snakke om problemer i seksuallivet. Ikke bare vil de da være forberedt på at det kan skje, de vil også lettere kunne akseptere situasjonen slik den er. De kan da lettere snu negative tanker som ”jeg har fått et seksuelt problem i tillegg til en allerede presset situasjon” til tanker som ”jeg har nådd et punkt i sorgprosessen som mange sliter med”. 

Den første tiden etter tapet av et barn beskriver mange at det var uaktuelt å tenke på sex. For mange er denne tiden preget av nummenhet og uvirkelighet, hvor det blir viktig å holde rundt den andre eller å bli holdt rundt. Andre trekker seg tilbake for å være alene. I den tidligere omtalte undersøkelsen om nærhet og seksualitet etter et barnedødsfall (2) viser resultatene at 10 prosent hadde tatt opp igjen seksuell kontakt med en gang etter dødsfallet og 66 prosent hadde gjort det i løpet av de første tre månedene. Resultatene viser også at omkring en tredjedel opplevde redusert seksuell aktivitet og mindre glede knyttet til sin seksualitet lang tid etter tapet. 

I spørsmålet om når det er naturlig å gjenoppta seksuelt samliv, opplever mange at partnerens ønsker og forventninger ikke stemmer overens med ens egne. Noen vil imidlertid fortsatt finne hverandre i seksualiteten og her hente styrke til å leve i sorgen, smerten og hverdagen. Berøring og nærhet kan gi trøst, spenningsreduksjon og utløsning for sorg. Andre vil i større grad enn tidligere kjærtegne og være nær hverandre uten at det trenger å etterfølges av samleie. For mange blir nærhet for komplisert i denne tiden, også den seksuelle nærheten. Det kan være mange årsaker til at en av partene ikke føler seg rede til sex. Dersom barnet døde i tiden rundt svangerskap, rett før, under eller kort tid etter fødselen, vil mange kvinner ha hormoner som svinger. De vil kanskje føle at de må lære sin egen kropp å kjenne på nytt, og, slik noen uttrykker det, ”få tilbake kroppen sin” før de kan disponere den til seksualitet. For noen oppleves fødselskanal som “dødskanal” og seksualitet blir en vond påminnelse om barnet som døde. For kvinner som opplever dette kan det ta tid før de kan forbinde underlivet med noe positivt og særlig med glede og nytelse. 

Noen kan oppleve partnerens seksuelle invitt som svært provoserende. Det føles helt uaktuelt å skulle tenke på sex midt i en virkelighet hvor sorgen tar all oppmerksomhet og alle krefter. Om dagen har vært fylt av gråt og tunge tanker er en kanskje rett og slett utslitt når kvelden kommer. Partnerens seksuelle invitt kan også fortolkes som uttrykk for at vedkommende ikke sørger nok, eller som manglende kjærlighet til barnet som døde. Noen synes det er upassende på linje med annen forlystelse som kino, fest og moro. Andre kan oppleve sitt barns død som om de nesten døde selv. Ønsket om å følge barnet der det er nå gjør det umulig å skulle delta i noe så livsbejaende som sex. 

Ofte kan manglende kunnskap og forståelse for partnerens måte å sørge på føre til så stor gjensidig irritasjon at partene opplever det for vanskelig å snakke sammen. Partneres forsøk på å skape kontakt over avstanden gjennomen seksuell invitt, kan ende med at avstanden oppleves større enn den var. Forståelsen av, på den ene siden hva som skal til for å bygge bro over den dårlige eller kanskje manglende kommunikasjonen, og på den andre siden hva den seksuelle invitten var motivert av, krever stor innsikt i en allerede hardt presset virkelighet. 

Seksualiteten kan bestå av mange elementer som for eksempel: lyst, kåthet, flørting, lek, glede, forelskelse, intimitet, fysisk kontakt, nytelse, å gi og å få, samt bekreftelse på å være attraktiv. Den kan være motivert av et ønske om omsorg, nærhet, trygghet, om å søke tilflukt fra sårbarhet, fortvilelse. Den kan også inneholde aggresjon, vold, makt og avmakt.

Seksualiteten kan være begrunnet ut fra et ønske om å søke tilflukt, bli holdt rundt, fylle opp tomhet samt et behov for å avreagere stress eller spenning. For noen fyller gråten denne funksjonen, mens det for andre ikke føles naturlig å gråte. Da er seksualiteten kanskje den eneste arena for denne typen nærhet.  

Før tapet kan seksualiteten ha vært forbundet med positive, bekreftende og gode følelser. Bakgrunnen for ønsket om sex kan endre seg. Lyst og begjær forvandles til behov for tilflukt og avreagering. Den seksuelle akten kan være et fortvilelsesskrik. Kanskje er det slik for noen at de bare kan nå frem til kontakt med sin egen fortvilelse i det hver nerve i kroppen er spent til det ytterste, og det føles som om man skal revne. Den seksuelle orgasmen vil dermed kunne gi en etterlengtet spenningsreduksjon. Begge fenomenene; å bringe kroppen til bristepunktet og følelsen av å være utmattet av gråt og tunge tanker er velkjente uttrykk for sorg, selv om de kan se svært forskjellige ut. 

Det kan fort oppstå misforståelser dersom den seksuelle invitten forstås ut fra de forutsetningene en var vant til å forbinde dem med; som lyst, glede, lek, nytelse osv. Nå må den forstås ut fra en helt ny og fremmed situasjon, med helt nye behov. Spørsmålet er om partene er i stand til å akseptere den andres sorguttrykk når de ikke stemmer overens med ens egen måte å reagere på eller når den bryter med egne forventninger om hvordan sorg skal uttrykkes?