For liten til å sørge?

Tekst: Trine Giving Kalstad  Foto: Line Schrader

Pappa Andreas er på vei til barnehagen med Jonas en tidlig augustmorgen. Jonas er to år og har en storebror på fem år som heter Erik. For fire uker siden ble han selv storebror. Men lille Oskar har bodd på sykehuset siden han ble født, det meste av tiden sammen med mamma og pappa. Så ringer telefonen. Pappa får den vonde beskjeden: Oskar er død. Kristoffer er den første de treffer i barnehagen.

– Vi tar Jonas. Han er trygg her, sier Kristoffer Eriksen, ansatt som idrettspedagog i Østmarka Idrettsbarnehage. Disse ordene har brent seg fast hos Andreas og mamma Mia.

– Det å vite at han var sammen med trygge voksne i barnehagen sin var godt for oss å vite. Dette sto i kontrast til aktivitetsskolen på Eriks nye barneskole. Som fersk førsteklassing ble han overlatt til seg selv før skolen startet ordentlig opp.

Trygghet og fysisk nærhet

Det var rett etter sommerferien, og mye utskiftning av personalet da barnehageåret startet opp igjen. Eva Øvestad var den eneste ansatte som Jonas kjente. Hun ble derfor en viktig voksen for Jonas i tiden som kom.

– Det kom så brått på oss. Men én ting var vi sikre på: Det viktigste var nå å gjøre Jonas trygg og ta godt vare på han. Siden Jonas søkte seg mot meg, viet jeg ham ekstra tid og oppmerksomhet, sier Eva. Hun understreker at det var viktig å stole på sin egen kompetanse om barn. Nå var fokuset å fange opp Jonas sine behov.

Eva tenker tilbake på denne tiden som både krevende og fin. Det mest utfordrende var at han ikke hadde språk.

– Han var for liten til å snakke, skulle jeg da snakke med han om Oskar og eventuelt når skulle jeg gjøre det? Hva trengte egentlig Jonas? undrer Eva. 

– Vi snakket lite om det som hadde skjedd. Men hadde han vist at han ville snakke om det, hadde vi gjort det.

For Eva var trygghet og fysisk nærhet det viktigste, hun prioriterte å være til stede når han trengte det. Men hun savnet konkrete råd, og synes det er flott at LUB nå har gitt ut heftet "Når de minste sørger"

– Vi hadde trengt et slikt informasjonshefte. Da kunne vi fått konkrete råd og tips på hvordan man best kan ivareta små barn i sorg uten språk.

Tett samarbeid til barnets beste

Jonas var en tøff og selvstendig gutt før Oskar døde. Nå ble han plutselig stille og innesluttet. I barnehagen søkte han mye voksenkontakt og han satt masse på fanget i månedene som fulgte.

– Det var Eva som var Jonas´ kamerat, sier Mia.

Eva bekrefter at han trakk seg unna de andre barna. I barnehagen varte denne atferden i nesten ett år. Tett samarbeid mellom barnehagen og foreldrene til Jonas har trygget foreldrene og bidratt til at han ble (og fortsatt blir) godt ivaretatt. De erfarte også at Jonas har spilt ut ulike sider av seg selv hjemme og i barnehagen.

– Jonas ble raskere mer fysisk aktiv og utadvendt hjemme enn i barnehagen. Hjemme snakker vi mye om Oskar og om at vi var triste fordi vi savner han. Vi tenner lys, har bilde av alle tre guttene fremme og vi er ofte på graven. Der passer Jonas alltid på at lekekaninen er på plass, og de pynter med logo og blomster. Erik som er tre år eldre har snakket mye om Oskar og vært trist og lei. Det at han viser sinne og tristhet har nok bidratt til at også Jonas etter hvert har forholdt seg mer aktivt til dette. I barnehagen følte han seg nok mer usikker, sier Mia som satte pris på høre om hverdagen til Jonas i barnehagen.

Siden han her var mer stille og alene, gjorde det godt å vite at det var én spesiell voksen som hadde et ekstra øye på han.

– Dette savnet vi på skolen. Eriks mange tegninger fra skolehverdagen viste oss hvor mye han tenkte på Oskar, uten at skolen tok noe initiativ overfor oss foreldre. En tett og åpen kontakt mellom hjem og barnehage/skole kunne ha gjort skolehverdagen bedre for Erik.

– Jeg husker godt første dagen Jonas valgte å sette seg ved siden av et av barna og ikke meg når vi skulle spise. Det var så godt å se at han endelig begynte å leke aktivt med de andre barna igjen. Nå kunne jeg gi litt slipp, men fortsatt på hans betingelser, forteller Eva.

Å ”samtale” gjennom bøker og bilder

Fordi sorg kan gi skremmende og fremmede følelser hos små barn, orker de ikke å stå i dette så lenge av gangen. Derfor sier mange at barn går ”ut og inn av sorgen”. Barn veksler raskt mellom å vise uttrykk for sorg og uttrykk for glede og tilfredshet. Sorgen bor i kroppen, også hos små barn. Den er ikke borte selv om den ikke uttrykkes hele tiden. For både barn og voksne er det en normal og sunn sorgprosess å pendle mellom å være opptatt av tapet og å være til stede i hverdagslige hendelser. Utsagnet ”barn går ut og inn av sorgen” må derfor ikke bli en hvilepute for voksne slik at de ikke gir rom for å gå nær det vonde.

Ved å bla i bøker, tegne og se på bilder eller gjenstander som minner om den døde, kan en toåring med lite verbalt språk hjelpes til å uttrykke noen tanker og følelser om den som er død.

– Etter å ha lest i heftet, har jeg fått nye ideer. Jeg ville ha brukt boken ”Lillesøster og Mimmi” av Grossmann sammen med Jonas, slik at han fikk mulighet til å uttrykke seg. Jeg tenker også på betydningen av informasjon og involvering av de andre barna og deres foreldre. Kanskje jeg til og med hadde spurt foreldrene om de ønsket at jeg var med i begravelsen. Det hadde gitt meg mer mulighet til å vite hva Jonas hadde vært med på og dermed lettere å kunne følge han opp senere, sier Eva.

Barnehagen er en viktig arena for barn. Når hjemmesituasjonen er kaotisk og trist, kan barnehagen representerer noe forutsigbart med kjente og hverdagslige rutiner.

– Det aller viktigste for meg er å skape en så god og normal hverdag som mulig for barn som strever. Balansegangen mellom å la barnehagen være et ”fristed” og gi barnet rom til å uttrykke sorg, er vanskelig. Neste gang vi opplever et dødsfall, vil jeg nok ta mer initiativ og skape regelmessige møter mellom oss og foreldrene. Overfor Jonas og familien er det ikke for sent, jeg vet jo at sorg tar tid!

Nære bånd

Barn som har mistet søsken, foreldre eller andre nære er ofte mer sårbare for forandringer fordi dødsfallet innebar en vond endring. Mia var derfor spent på hvordan overgangen til storbarnsavdeling ville være for Jonas. For å gjøre overgangen best mulig, var barnehagen spesielt opptatt av at Jonas kom på en avdeling med barn han kjente fra før og var trygg på.

– Kristoffer var den eneste voksenpersonen som fulgte med Jonas over til storbarnsavdelingen. Dette betydde mye både for oss og for Jonas, sier Mia.

– Jeg husker at han var veldig stille i starten, men vi fikk raskt et godt forhold. På bursdagen hans ett snaut år senere ble jeg invitert hjem til han sammen med noen av de andre barna. Da viste han meg bildet av sin døde lillebror. Dette var første gang han nevnte Oskar for meg. Det var veldig fint, jeg opplevde det som en tillitserklæring, sier Kristoffer Eriksen som forteller at det gjør inntrykk å bli kjent med en familie som nettopp har mistet et barn. Det gjør noe med relasjonen mellom barnehagen og familien.

– Vi har et spesielt forhold, sier Mia.

Sammen om familiens tapshistorie

I dag, halvannet år senere, er Jonas en tøff og aktiv gutt.

– Det er vanskelig å vite hva som er sorgreaksjoner og hva som er vanlig trassreaksjoner, sier Mia. Hun forteller at Jonas flyttet inn på deres soverom etter at Oskar døde. Han var veldig utrygg.

– Fortsatt er han urolig på nettene og kommer inn til oss om natten. Nå snakker Jonas om Oskar helt uoppfordret. Kanskje noen av trassreaksjonene handler om å lette på trykket på sorg og savn? Han liker i hvert fall godt å se på bildene av ham og familien. Erik, som i større grad har uttrykt sorg tydelig hele veien, synes det er vondt å se på bilder. Da lillesøster kom for et halvt år siden, lurte han på om hun også kommer til å dø. Hans åpenhet hjelper oss til å gi rom for å snakke om og minnes Oskar sammen med barna. Det er godt for oss alle, nå er vi sammen om å lage vår felles familiehistorie der også Oskar har sin plass, avslutter Mia.

På vei ut av barnehagen treffer vi Jonas. Mamma spør:

– Husker du Oskar, Jonas?

– Ja, han er gravd, svarer Jonas. Og så var samtalen over, men Jonas fikk fortelle om det han var opptatt av. Graven. Han liker å gå på graven.

Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.2014.

Se også: 

Barns sorg