Skrivetips til deg som ønsker å skrive din egen historie om å miste et barn

Etter å ha opplevd en livsendrende hendelse er det mange som ønsker å skrive om opplevelsene sine. Noen vil fortrinnsvis bruke skrivingen til å bearbeide og prosessere det som har skjedd, mens andre ønsker å dokumentere erfaringene sine for ettertiden eller for at andre mennesker skal lese det en har skrevet.

Uansett hva din motivasjon er, vil du kunne ha nytte av de innfallsvinklene som forfatter Kjersti Wold presenterer. Hun har selv opplevd en igangsatt dødfødsel og har jobbet mye med skriving som et verktøy for sorgbearbeidelse. Hun har holdt flere skrivekurs i regi av LUB, og utgitt boken «Barnet som ikke ble» sammen med Jane Flohr. Kjersti har også skrevet «Helsefremmende skriving» og vært veileder på alle fortellingene i prosjektet «Historier som beveger».

Syv steg for å skrive om et stort tap

1. Å ta en beslutning om å skrive

Det som er viktig i denne sammenhengen er at du kjenner et uttrykksbehov; at du ønsker å fortelle om det som hendt og det tapet du har opplevd. På dette tidspunktet behøver du ikke å ha helt klart for deg akkurat hva du skal skrive, hvordan du skal skrive og om du tenker at andre en gang i fremtiden skal lese det du har skrevet. Det som er viktig er at du har en motivasjon.

Motivasjonen kan være forskjellig fra menneske til menneske. Noen ønsker å skrive for å ikke glemme. Andre ønsker å gjøre det for å være i en form for emosjonell kontakt med barnet de har mistet. Andre igjen har et formidlingsbehov, og ønsker å skrive noe som kan være til støtte og hjelp for andre i samme situasjon. Det er selvsagt mulig å oppleve flere typer motivasjon parallelt.

2. Rydde plass for skriveprosjektet

Å skrive tar tid, og det kan være fint å være litt strukturert med tanke på å gjennomføre prosjektet. Det er selvsagt også mulig å bare skrive på impuls og når du umiddelbart føler for det, og hvis det er tilfellet for ditt vedkommende, kan det være lurt å skaffe seg en notatbok eller lage et eget dokument på PC-en der du skriver hulter til bulter når det passer deg. Ønsker du jobbe litt mer systematisk med skrivingen, kan det være verdifullt å sette seg et delmål, for eksempel at du skal gi plass til skrivingen i noen uker fremover.

3. Innledende arbeid med minner

Å miste et barn er en så sjokkerende og eksistensielt ekstrem erfaring at en gjerne blir kastet inn i helt nye erfaringer og følelsesdybder. Dette kan påvirke tidsoppfattelsen og idet du skal begynne å skrive er det kanskje ikke så lett å holde styr på hva som skjedde når. Det kan derfor være hensiktsmessig å lage en tidslinje der du legger viktige hendelser etter hverandre. Noen velger å gå helt tilbake til de to stripene på graviditetstesten, og dermed få med hele svangerskapet, andre går direkte til det tidspunktet der de vonde opplevelsene startet.

4. Utdypende arbeid med minner

Når du begynner på et skrivearbeid basert på egen erindring vil det sannsynligvis være noen kjerne-episoder som fort plasserer seg i sentrum. Det kan for eksempel være en avgjørende beskjed fra en lege, et sjokkøyeblikk på sykehuset eller en særlig bevegende opplevelse under begravelsen til barnet ditt. Men i tillegg er det mange andre minner som utgjør en del av den historien du har å fortelle, gjerne i form av små observasjoner. Disse observasjonene kan være med på å gi både bredde og dybde til teksten du skaper, og en nyttig teknikk du kan bruke er «jeg husker-teknikken».

Denne teknikken tilskrives den amerikanske lyrikeren Joe Brainard, som i 1970 utga boken «I remember» der alle dikt starter med strofen «Jeg husker». Forfatteren Siri Hustvedt har vært veldig fascinert av denne teknikken, og omtaler den i boken «Den skjelvende kvinnen» nærmest som et magisk hukommelses-formular. På sett og hvis handler det om at formuleringen «jeg husker» setter deg i kontakt med erindringen og underbevisstheten din og det dukker opp bilder og situasjoner. Dette kan gi stor vitalitet til et skrivearbeid.
 

5. Å finne en form på det du ønsker å fortelle

Det er fullt mulig å fortelle historien din i form av fragmenter eller små episoder. Historien må ikke være formet som en klassisk novelle med en tydelig begynnelse, midtdel og slutt. Et avgjørende aspekt i denne sammenhengen vil være om du primært ønsker å skrive for din egen del eller om du skriver for å dele historien din med andre. Hvis du først og fremst skriver for å bearbeide de vonde opplevelsene dine, og andre ikke skal lese det du har skrevet, står du helt fritt. Du kan skrive usammenhengende, innforstått og fullstendig privat, men om du ønsker å nå andre med historien din så gjelder litt andre regler. (se punkt 6)

Under alle omstendigheter må teksten din ha en synsvinkel. For de fleste vil det nok være naturlig å velge 1. person entall og lage en jeg-fortelling, men for noen kan det være frigjørende å skrive i 3. person entall og bruke han eller hun. Det kan være en god idé å prøve begge synsvinklene, slik at du finner ut hvilken av dem som fungerer beste for deg. Prøv gjerne ut hvordan det vil være å skrive i 3. person med å bruke ditt eget navn, og la deg selv være hovedpersonen i historien. (Det kan også være givende å forsøke å skrive historien med synvinkelen hos partneren din eller en av foreldrene dine. Det vil kunne gi nye innsikter om hvordan andre kan ha erfart det smertefulle du har vært igjennom.)

6. Hvis du ønsker at andre skal lese historien din

Det finnes mange måter å formidle historien sin på. Det kan stå på trykk i et magasin eller en bok, eller historien kan legges ut på nettet i en eller annen form, men uansett publiseringskanal bør du ha en form for bearbeidelse før du offentliggjør teksten.

Det kan være til stor hjelp å bruke en eller flere tekstlesere. Disse bør ikke være i nær familie, slik at de kan ha litt mer distanse til det som beskrives, selv om de sikkert vil bli veldig revet med av historien din. Tekst-leseren kan for eksempel se etter utydeligheter eller elementer som med fordel kan utdypes. (Det kan blant annet være medisinske uttrykk eller andre fagtermer.) Test-leseren kan også ha et våkent øye for hvordan du beskriver andre som inngår i din historie, det kan være partneren din eller andre nære relasjoner, og måten de er omtalt på. Det kan også handle om hvordan for eksempel helsepersonell eller andre involverte blir fremstilt. Hvis det er noe etiske utfordringer i forbindelse med beskrivelsene, vil en tilbakemelding fra en test-leser gi deg mulighet til å gå en ny runde med teksten.

Det kan også være et bearbeidelses-potensial i det å se på hvordan du beskriver sterke følelser. Innen skjønnlitteraturen har man begrepet «show it, don`t tell it». Det vil i praksis si at fremfor å skrive «jeg ble så fortvilet», så får du frem fortvilelsen gjennom de konkrete beskrivelsene dine.

Det er viktig å ha følelsesmessig kontakt når du skriver, men dersom du ønsker å publisere teksten din kan det være et pluss om du prøver å skape bilder og situasjoner som viser og formidler sorgen og fortvilelsen din helt konkret.

7. Å gjøre stas på teksten

Å skrive om barnet du mistet kan oppleves som om du lar barnet leve litt sterkere i andre menneskers erindring. Da kan det være fint å utdype med fotografier.

Du kan lage en konkret fotobok med tekster eller du kan legge ut både tekst og bilder på nettet.

Hvis du leser bidragene i «Historier som beveger» vil du helt sikkert få inspirasjon til hvordan du kan fortelle om ditt barn og ditt tap.
 

Disse tipsene er utgitt som del av prosjektet  «Historier som beveger», med støtte fra Stiftelsen Dam.