Jeg er samboer med Stian og bor i Søgne, Kristiansand. Jeg har fire nydelige jenter som er født i 1999, 2004, 2010 og 2018, i tillegg er vi fosterhjem for en gutt født i 2016. Josefine Marie kom så altfor stille til verden 5. oktober 2018, i uke 38 + 4.

Etter et tilsynelatende ukomplisert svangerskap ble Josefine stille i magen min og jeg dro til kontroll på sykehuset. "Beklager, men vi kan ikke se at hjertet hennes slår lenger", er ord som har brent seg fast i meg. Å gå fra glede og forventning til bunnløs sorg er noe av det mest inngripende som har skjedd i livet mitt.

To dager senere holdt jeg Josefine Marie i armene.

Å føde henne er det fineste og vondeste jeg noen gang har gjort. Hun var helt perfekt og jeg svulmet av kjærlighet og en sorg jeg aldri har kjent på før. Å forlate sykehuset uten henne kan jeg noen ganger ennå ikke begripe at jeg klarte. Det er underlig alt vi får til når vi ikke har noe valg.

Årsaken til at Josefine sitt hjerte sluttet å slå, får vi aldri svar på.

Sakte, men sikkert har livet tatt form igjen, en ganske annen form enn jeg så for meg da jeg gikk gravid. Det vil alltid være en tid før og en tid etter Josefine.

I 2019 kom vi i kontakt med LUB og der fant vi en plass hvor det var rom for savnet, sorgen og alle følelsene. Å treffe andre foreldre som har opplevd barnedød har vært både godt, sårt og viktig for oss. Man skulle jo ønske at ingen andre mistet barn, men når det først er slik har det vært helt uvurderlig både å kunne få og gi støtte til andre.

I 2020 engasjerte jeg meg som styremedlem i Agder fylkeslag, og i 2022 tok jeg LUBs kurs i frivillig sorgstøttearbeid. Siden har jeg vært med og lede en sorggruppe, og i år holder jeg en digital sorggruppe.

Jeg er opptatt av at enhver sorg er unik. Sorg har veldig mange fellestrekk, men hver historie setter sine helt egne spor i livene til dem som mister barn. Jeg synes det er viktig at alle skal få eie sin opplevelse og finne sin egen vei i sorgen. Det er ingen rett eller gal måte å sørge på. 

Jeg er også opptatt av søskens sorg. Jentene mine var 8, 15 og 19 da vi mistet Josefine Marie. Jeg måtte håndtere min egen sorg samtidig som jeg måtte møte de ulike behovene søstrene hadde i sin sorg. 

Som fylkeslagsleder i Agder ønsker jeg å videreføre det viktige og gode arbeidet som har vært gjort i mange år. I år skal vi blant annet ta imot nye medlemmer, være kontaktpersoner, arrangere møteplasser og familietreff. Jeg ønsker å trekke frem de andre i styret som like viktige i dette arbeidet, vi skal sammen være et team som utfyller hverandre.