Hilda (leder)

Hilda Sigurdardottir portrettbilde

Jeg heter Hilda Sigurdardottir og som navnet mitt tilsier så er jeg fra Island. Jeg bor i Bodø, sammen med min ektemann, Marius, og verdens beste bonusdatter, Ingeborg Marie, på 12 år. Vi har alltid ønsket oss barn, men så er det dessverre sånn, at det er ikke så lett for alle å bli gravide. Tiden gikk, håpet ble mindre, men så plutselig fikk vi positivt graviditetstest! Nå skulle alt forandre seg, hverdagen bli en annen og vi var klar, alle tre. Vår etterlengtede sønn, Åsmund Tobias, kom prematur i uke 27 og han var helt perfekt! Alt så bra ut, vi fikk stelle han, ha kengurutid, synge for han og leve i en liten boble sammen med han. Plutselig skjedde alt så fort. Helt uventet fikk han en infeksjon og der lå vi med han i våre armer, mens han tok sitt siste åndedrag. Han ble kun 5 dager gammel, et kort liv, men et helt liv med masse kjærlighet. Vi er veldig takknemlige for disse 5 dagene, men det var ikke sånn det skulle bli. Vi kan trygt si at alt forandret seg, hverdagen ble en annen, men vi var ikke klar.

Heldigvis sto jeg og Marius så sterkt sammen, med vår nydelige Ingeborg. Vi setter stor pris på de menneskene rundt oss som gir rom for sønnen vår, de som «tåler» å høre om han og som forstår at han alltid vil være en del av våre liv. Mange av disse menneskene fant vi igjennom LUB, som vi ble kjent med i 2018. Det gir oss mye å treffe andre som forstår, nesten uten at man trenger å si et ord. Jeg har vært veldig engasjert i LUB fra første stund. Jeg begynte som styremedlem i LUB Nordland i 2019, men ble styreleder i 2020. Jeg ble engasjert i å få opp aktiviteten i LUB Nordland og det gleder meg mye når vi medlemmer kommer sammen og har flere fine stunder i løpet av året.

Det er viktig at LUB finnes sånn at vi likepersoner, kan åpne våre armer til andre som dessverre blir å komme etter. Jeg er også kontaktperson og holder på med sorggruppe på nett, med en annen kontaktperson i LUB.

Jeg håper å lykkes med at andre føler støtte og styrke fra meg og at medlemmer får gode treff med LUB familien, igjennom LUB Nordland.

For meg er sorg mye kjærlighet så når vi minnes vår Åsmund Tobias vil vi ha fokus på kjærligheten, mer enn sorgen, selv om vi vet vi alltid må leve med sorgen også.

«I live on…because I need to make you proud».

 

Mari-Ann (styremedlem og informasjonsansvarlig) og Allan (kasserer)

Mariann og Alan som holder lille datteren

Våre navn er Mari-Ann Nergård Johansen og Allan Zvanut. Vi er henholdsvis 42 og 45 år gamle og bor i Sandnessjøen. Der jobber Mari-Ann som lærer og rådgiver ved Sandnessjøen videregående skole og Allan som konsulent hos Statens Vegvesen.

I mai 2015 mistet vi vår høyt ønskede og elskede mellomstesøster, Alma Olava i uke 36 og dette endret livene våre radikalt. Dødsårsaken er ukjent, men hun hadde navlestrengen hardt knyttet rundt halsen sin. Det var en rystelse uten sidestykke og veien til der vi er i dag har vært kronglete, komplisert, men også lærerik på mange måter.

Alma har en fantastisk storebror, Teodor Frimann, som er født i 2013 og i januar 2020 kom vår regnbuedatter Ragna Lovise, og en ny æra etter Alma har startet.

Barna vi har fått levende med oss heim er våre livslys og udiskutabelt beste hjerteplastre, men LUB har på mange måter også vært en unik støtte for oss. Både gjennom all informasjonen, kursene og støtten, men også gjennom gode vennskap knyttet blant annet inne på LUB sitt foreldreforum.

Vi ønsker å være her for de som dessverre må bli en del av vår klubb og vi er begge to kontaktpersoner. Å møte likesinnede som har gått – og fortsatt går – på den veien er viktig både med tanke på folkehelse og i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men det er også viktig å ha et fellesskap fordi at det å miste et barn etterlater et ekko i hjertet.

Å vite at det er trøst, håp og forståelse å finne selv når dagene er som mørkest er viktig. Alma døde ikke forgjeves og i arven etter henne finner vi styrke, mot og takknemlighet som noen av momentene vi har tatt med oss etter den mørkeste maimåneden i 2015.   

Sekretær

Maria portrettbilde

Jeg heter Maria og er nytt styremedlem i LUB Nordland fra 2020. Jeg jobber som helsesykepleier i Bodø kommune, opprinnelig er jeg fra Nannestad.

I oktober 2017 ble Kristoffer født på Nordlandssykehuset i Bodø og fra før har vi to gutter født i 2010 og i 2013. Kristoffer ble født med en sjelden genfeil som heter alobar holoprosencephaly, det gjorde at vi på hans andre levedag fikk den tunge beskjeden om at han ikke ville leve lenge. Den verste beskjeden man kan få som foreldre. Han var så vakker og vi fikk låne han i fire måneder her sammen med oss.

I mitt verv som styremedlem i Lub Nordland håper jeg at jeg kan være en støtte for andre som har mistet det umistelige, sitt eget barn. Jeg har selv opplevd god støtte i å snakke med andre gjennom LUB og det har vært en trøst i å ha kontakt med andre som har opplevd det samme som oss. Det er sorg som aldri går over men et savn vi har med oss hele livet. Mitt ønske er at vi i LUB kan være til stede og til hjelp i sorgen og veien videre.

Kathrin Hübner (styremedlem)

Kathrin på sønnens grav

Mitt namn er Kathrin Hübner, eg er 36 år, jobbar som barnehagelærar og bur i Leirfjord saman med sambuaren min Jim, ei katt og ein hund. I mars 2020 vart vi foreldre til Wiljar, som døydde i veke 35 på grunn av alvorleg og for seint oppdaga blodforgiftning hos meg. Sorgen over og tapet av Wiljar vart mangdobla av det livstruande sjukdomsforløpet og at legane måtte gjennomføre ein hysterektomi for å berge livet mitt. Wiljar er mitt fyrste og einaste barn.

Dei siste åra har eg deltatt i fleire av LUB sine arrangement, deriblant Wave of Light, sorggruppe og terapeutisk skrivekurs og i år bestemte eg meg for å bli med i styret i LUB Nordland.

På grunn av min alvorlege sjukdomstilstand då Wiljar døydde, har vi svært få minne etter han – vi fekk aldri sett eller halde han og har kun bilete og fot- og håndavtrykk. Engasjementet mitt i LUB er ein del av Wiljars arv og terapi for meg.

LUB har for meg opna ei dør til eit fellesskap og vegen ut av einsemda i tapet og sorgen. Eg vil dessutan gjerne bidra til at andre som mistar barn i dødfødsel får moglegheit til å samle fleire minne med sine barn enn det vi fekk, for eksempel gjennom minneboksar eller liknande.