I januar 2016 ventet vi vårt første barn. Svangerskapet hadde gått som det skulle, og gutten i magen trivdes så godt der inne at han ikke ville ut. Én uke over termin ble fødselen igangsatt. 3 dager senere kom sønnen vår stille til verden. Vi følte det var naturlig å la han beholde navnet han hadde hatt i magen, Sutte. Verden skulle aldri bli den samme igjen, men på helt andre måter enn det vi hadde sett for oss.

Det tok imidlertid 3 måneder før vi skulle få vite at sykehuset hadde sviktet totalt da fødselen ble igangsatt, og at alt som kunne ha gått galt, hadde gått galt. I mellomtiden levde vi i troen om at dette var «en av de tingene som skjedde noen ganger». Det ble til slutt opprettet tilsynssak mot sykehuset. Denne endte med at sykehuset fikk sterk kritikk på alle punkter. Etterlatte foreldres rettigheter har siden da vært en viktig del av mitt engasjement i LUB, og som jurist har jeg kunnet gi veiledning til medlemmer i LUB blant annet om rettigheter ved nytt svangerskap og om svangerskapspenger.

Opplevelsen av å miste barn har endret meg og gitt meg en innsikt jeg tross alt gjerne skulle vært foruten. At nye etterlatte foreldre kan møte oss som allerede har gått stien før dem, er viktig for meg. Selv om vi ikke går samme sti så har vi en grunnleggende forståelse for hverandre. Jeg synes det er viktig at det finnes mange å snakke med om opplevelsene vi har hatt, og at LUB skaper trygge arenaer for disse samtalene.

Vi har vært så heldige å ha fått tre nydelige barn siden vi mistet Sutte. Aksel i januar 2017, 364 dager etter Sutte, Edvarda i september 2018, og Henry nå i januar 2022.

I styret i Vestfold og Telemark fylkeslag er vi alle nyvalgte, og jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet sammen med en gjeng engasjerte mennesker. Vi ønsker å lage møteplasser for både nylig etterlatte foreldre, og for dem som har kommet lenger i sin sorgreise. Ikke minst er det viktig med møteplasser nå som vi, forhåpentligvis, er på vei ut av en pandemi der fysiske møter med andre mennesker har vært stor mangelvare.»