Når noen dør vil de fleste etterlatte oppleve en form for uvirkelighet eller sjokk når det skjer. Ved sykdoms-diagnose kommer gjerne sjokket ved diagnosetidspunkt, men er mindre kraftig enn når et dødsfall rammer plutselig og uventet. Plutselige dødsfall omgis ofte av dramatikk og gir flere traumatiske ettervirkninger enn de forventede. Ved slike dødsfall kan sjokket komme da etterlatte blir vitne til det som skjer, når de får vite om dødsfallet, eller i ventetiden før det blir klart hva som har skjedd. Ved plutselig død kan det komme et utrop når de får vite hva som har skjedd, før sjelen viselig tilfører bedøvelse. De etterlatte kan kjenne det som om alt skjer i en drøm, som om det skjer på en film, eller at det ikke kan være sant. Skjer dødsfallet i hjemmet, vil etterlatte ofte handle adekvat og hurtig inntil andre tar over ansvaret. De tilkaller hjelp, starter gjenopplivingsforsøk om de tror det kan ha en hensikt, og handler ofte klokt, hurtig og konstruktivt. Tidligere erfaring, f.eks. fra førstehjelpskurs, hentes frem fra erfaringslagre i hjernen, samtidig som informasjon fra omgivelsene hurtig, skarpt og detaljert tas inn. Samlet gir dette et godt utgangspunkt for å håndtere situasjonen. Uvirkelighetsopplevelsen avspeiler at følelser er satt på venting slik at all energi kan nyttes til å håndtere situasjonen som har oppstått. Den virker som en beskyttelse mot smerten fra det som har skjedd. Tidsopplevelsen kan også endres dramatisk, ofte med en følelse av at tiden står stille, slik at etterlatte i ettertid kan anklage seg selv eller andre for å handle sent. Ventetiden før hjelpen kommer kan kjennes uendelig lang, med tid for mange tanker. En del etterlatte laster seg selv for måten de reagerte på. Mange synes ikke de reagerte tilstrekkelig. 

 

I utgangspunktet garanterer denne første sjokkreaksjonen en hurtig reaksjon og en form for mental beskyttelse. Endret tidsopplevelse gir ”ekstra” tid til å handle, tillater den som rammes å ta inn det som har skjedd litt etter litt, og utsetter sterke reaksjoner slik at en ikke umiddelbart overveldes av sterke følelser som ellers lett kan bevirke handlingslammelse. Sjokket blir så sterkt at de ikke evner å ta inn det som har skjedd alt på en gang, og det kan gå både timer, dager, uker eller mye lengre tid før det helt går opp for dem hva som har hendt. De vet det med tankene, men ikke med følelsene. 

 

Denne første reaksjonen er det svært viktig at omgivelsene har forståelse for slik at det ikke forventes at etterlatte nødvendigvis har sterke reaksjoner. Det skal heller ikke legges press på dem for å reagere. Det er denne reaksjonen som forklarer hvorfor de som sto den døde nærmest noen ganger trøster dem med mer avstand til den døde. Når noen er beskyttet av sjokket og fremstår nærmest uberørt til å begynne med, er det lett å si ”du tar jo dette så fint”, eller ”du er jo så sterk”. Slike uttalelser kan skape et forventningspress om at slik skal de fortsette å reagere. 

 

Om dødsfallet er omspunnet med dramatikk, som plutselige dødsfall ofte er, kan sanseinntrykk ”brenne seg fast” med en intensitet utenom det vanlige. Kroppslige reaksjoner som skjelving, hjertebank, kvalme, frysebyger eller svimmelhet er ikke uvanlige. Hos noen personer fortsetter disse utover den første dagen og forsterkes gjerne av manglende appetitt, for mye kaffe på tom mage etc. Mange forteller om et ”tankeras” av ulike tanker som farer rundt i hodet: ”Hva nå?”, ”Hvordan skal dette gå?” Det blir så mye å forholde seg til på en gang og alt synes kaotisk og uoversiktlig. Andre husker knapt noe fra denne tidsperioden.

 

Mange opplever at gråten utsettes, og at den først kommer når de gjenforenes med andre kjære, eller ved syning, båreandakt, minnestund eller begravelse. Dette er viktige ritualer som hjelper oss til å forstå at det som har skjedd er virkelig. Av erfaring vet vi at det kan ha stor betydning å klare seg uten beroligende medikamenter i sorgen og gjennom ritualene fordi medikamenter demper vår reaksjon, og kan gjøre bearbeidingen av sorgen mer komplisert. Ikke sjelden er det personer i omgivelsene som overivrige setter seg i sving med å få tak i medikamenter, mest fordi det er så vondt å kjenne på egen hjelpeløshet. Empatisk tilstedeværelse og støtte har vanligvis en bedre dempende virkning enn noe medikament. Det er en fordel at etterlatte gir seg selv lov til å reagere følelsesmessig, og ikke forsøker å være “sterke” og holde reaksjonene tilbake. Samtidig er det ingen lovmessighet i at alle må reagere eller ”få ut” sine følelser for å komme seg igjennom sorgen (mer om dette senere).